Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det var å komme hjem fra den store turen. Jeg har rett og slett ikke hatt ork til å skrive om turen noe sted. Ikke i dagboka mi, ikke på bloggen eller noe annet sted. Grunnen er så enkel at jeg bare måtte ha en liten pause fra den turen, lande litt. Jeg måtte komme meg litt ned på bakken før jeg skulle sveve tilbake på minnene om turen.
Da vi satt på flyet fra Doha, hovedstaden i Qatar hvor vi mellomlanda, skjønte vi ikke helt at vi faktisk var på vei hjem. Det føltes mye mer naturlig for oss at vi var på vei til et nytt sted i India. Vi var alle ganske slitne og lei, og veldig klare for å komme hjem, men allikevel ikke. Vanskelig å forklare, men følelsen var at vi definitivt ikke var ferdige med å reise! Fra flyet skyntet jeg meg for å rekke toget som gikk til Tønsberg. Da jeg satt der på toget med haugevis av norske folk rundt meg, ingen som glana, naturen ute var hvis og grå, og det ikke var noen tuting rundt meg eller at det svei i nesa av svettelukt fra mannen ved siden av meg var en rar følelse. En litt kjedelig følelse egentlig. Men jo nærmere jeg kom Tønsberg, jo mer kriblet det i magen! Jeg har aldri gleda meg så mye til å se noen som jeg gledet meg til å se mamma, pappa og brødrene mine igjen! Jeg visste at pappa skulle hente meg på togstasjonen, og den siste tiden på toget klarte jeg ikke sitte rolig! Jeg kunne ikke kommet meg fort nok ut for å gi pappa verdens største klem! Og da jeg endelig kom ut av toget og så pappa var jeg overlykkelig! Jeg tror aldri jeg har gitt pappa en større klem noensinne, og det var så deilig å se han igjen! Jeg gliste fra øre til øre, og den samme følelsen fikk jeg da vi kjørte inn i gårdsplassen vår og skulle få se mamma igjen! Jeg har alltid satt pris på familien min, den den dagen var jeg virkelig henrykt for å få se de igjen! Jeg gikk å trippet og ventet på at lillebror og storebror skulle komme hjem også.
For ikke å snakke om maten! Det var helt klart hva ønsket mitt på menyen skulle være: rundstykker med NORSK pålegg! Fy søren så godt det smakte. Den dagen gikk med på å kun være med kjernefamilien. Vi satt å prata masse før vi endte opp med å sitte å se på TV alle sammen. Koste meg gløgg ihjel. Mamma stakkars, ho hadde gått å venta så fælt på meg, så da jeg endelig kom hjem ble ho kjempetrøtt, ble jo sliten av å vente så veldig, sa ho.
Men det som var rart, var jo at man skulle jo trodd at når man kommer hjem fra en sånn reise vil man se alle man er glad i hjemme, og jeg gjorde jo det, men jeg lagde ikke mange avtaler, og det var med vilje. Alt jeg ville var virkelig bare å ligge som et slakt på sofaen og se på TV, være i en helt annen verden og sette hjernen på pause. Dette gjorde jeg de fleste dagene før jeg kom opp til Rødde igjen. Det var sånn passe deilig å se alle folka her igjen og, ja!
Sliten gjeng på vei hjem.
Da vi satt på flyet fra Doha, hovedstaden i Qatar hvor vi mellomlanda, skjønte vi ikke helt at vi faktisk var på vei hjem. Det føltes mye mer naturlig for oss at vi var på vei til et nytt sted i India. Vi var alle ganske slitne og lei, og veldig klare for å komme hjem, men allikevel ikke. Vanskelig å forklare, men følelsen var at vi definitivt ikke var ferdige med å reise! Fra flyet skyntet jeg meg for å rekke toget som gikk til Tønsberg. Da jeg satt der på toget med haugevis av norske folk rundt meg, ingen som glana, naturen ute var hvis og grå, og det ikke var noen tuting rundt meg eller at det svei i nesa av svettelukt fra mannen ved siden av meg var en rar følelse. En litt kjedelig følelse egentlig. Men jo nærmere jeg kom Tønsberg, jo mer kriblet det i magen! Jeg har aldri gleda meg så mye til å se noen som jeg gledet meg til å se mamma, pappa og brødrene mine igjen! Jeg visste at pappa skulle hente meg på togstasjonen, og den siste tiden på toget klarte jeg ikke sitte rolig! Jeg kunne ikke kommet meg fort nok ut for å gi pappa verdens største klem! Og da jeg endelig kom ut av toget og så pappa var jeg overlykkelig! Jeg tror aldri jeg har gitt pappa en større klem noensinne, og det var så deilig å se han igjen! Jeg gliste fra øre til øre, og den samme følelsen fikk jeg da vi kjørte inn i gårdsplassen vår og skulle få se mamma igjen! Jeg har alltid satt pris på familien min, den den dagen var jeg virkelig henrykt for å få se de igjen! Jeg gikk å trippet og ventet på at lillebror og storebror skulle komme hjem også.
For ikke å snakke om maten! Det var helt klart hva ønsket mitt på menyen skulle være: rundstykker med NORSK pålegg! Fy søren så godt det smakte. Den dagen gikk med på å kun være med kjernefamilien. Vi satt å prata masse før vi endte opp med å sitte å se på TV alle sammen. Koste meg gløgg ihjel. Mamma stakkars, ho hadde gått å venta så fælt på meg, så da jeg endelig kom hjem ble ho kjempetrøtt, ble jo sliten av å vente så veldig, sa ho.
Men det som var rart, var jo at man skulle jo trodd at når man kommer hjem fra en sånn reise vil man se alle man er glad i hjemme, og jeg gjorde jo det, men jeg lagde ikke mange avtaler, og det var med vilje. Alt jeg ville var virkelig bare å ligge som et slakt på sofaen og se på TV, være i en helt annen verden og sette hjernen på pause. Dette gjorde jeg de fleste dagene før jeg kom opp til Rødde igjen. Det var sånn passe deilig å se alle folka her igjen og, ja!
Sliten gjeng på vei hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar